Dikter - Henning Nœss

Diker av Henning Nœss, poet. Bosatt i Oslo.

 

AVMAGNETISERING

 

 

Og langsomt avmagnetiseres kroppene våre,

vi blir ofre for hverdagens likegyldigheter,

ligger ikke klistret sammen kjønn mot kjønn

hele natten igjennom, snuser ikke inn hverandres lukter med samme komiske nysgjerrighet som før.

 

Jeg behever ikke lenger snakke deg til rette,

fordi du gjør ting som overfaller min trygghet.

Når vi kjenner hverandres hulrom så godt

at ingenting nytt eller dristig kan fylle dem,

er overraskelsen bare et gammelt sirkusnummer.

 

Nå ser jeg at vi henger sammen hver for oss,

og slik må det være, tenker kroppene våre,

var det vel meningen vi skulle berede hverandres død, vokse sammen som ufødte tvillinger,

og omkomme hvis noen forsøkte å skille oss.

 

Det har regnet, sier du og står allerede i døren,

og jeg er ikke den som holder deg tilbake.

Vi må lære oss de muntre avskjedene, uten savn.

Som dyr etter inseminasjonen skal vi stå,

og kjenne at eyeblikkets nakne grønnhet er alt.

 

 

 

I LUFTEGÅRDEN

 

 

Går langs luftegården,

våger ikke kaste meg ut i det nakne livet,

redd for at livet skal kaste seg

over meg når som helst.

 

Det er tryggest her,

hvor alt har vært det samme siden prekambrium,

hvor tiden er tett som et bomberom

og ingenting kan ramme.

 

Med spennkraft som en linjal

måler jeg lengden på alle mine ubrukte dager,

forer meg selv som et dyr i bur

på skinnmagre forhåpninger som aldri metter.

Jeg er levende som et sitat

i munnen på en professor med kirkegårdshjerne.

I denne urnen bejubler jeg verden.

 

I denne urnen drysser jeg ned.

Mens sommeren skrur på varmen

så menneskene smelter sammen i parkene,

prøver jeg mine erfaringer

mot sytti tusen favner virkelighet.

Og drukner på stille grunn.

 

Rusker i årstidssprinklene

for å slippe ut av en nedstøvet hjernecelle

som aldri blir gjennomluftet av nye tanker

som feier de gamle vekk.

 

 

 

DET MULIGES UMULIGE KRAFT

 

 

Kjœrligheten finnes. I dag 22. Oktober klokken 1300

fnnes kjærligheten. Finnes når to elskende skreller hverandre

 

som bananer, finnes når to gamle går gjennom parken

mens de holder hverandre i hendene og knoklene rasler og rasler

 

Det umuliges mulige kraft! I diktets langsomhet

fmnes kjærligheten, i fotballens susing mot målnettet,

 

i øynene til uteliggeren leser du hvis du kan lese

Kjœrligheten uskrevne hjemme-hos-reportasje. - Kjœrligheten:

 

Den finnes i de store tekoppene uten hank

som du holder med høskalde hender og slurper langsomt til,

 

finnes i rottenes og krokodilIenes kjærlighet til kloakkrørene,

og i regnet som, snørrklissgrønt, skraverer byens luft.

 

Og selv i den saft1øse sola som høsten for lengst

har tynt den siste c-vitamindråpen ut av, finnes kjærligheten.

 

Det muliges umulige kraft! Nå løfter vinden

den allerede leste avisen fra i dag over hustakene,

 

av kjærlighet til analfabeter, tiI alle mord som ennå

ikke er begått, til lesende barn og til kneggende hester på cafeene.

 

 

 

DE LIDENSKAPELIGE

 

 

De fleste har lidenskap for mennesker.

Noen har lidenskap for dyr.

Bare de største idiotene har lidenskap for dikt.

Unngå dem så ofte du bare kan.

De oppfører seg merkelig, som syke elefanter

og løpske hester.

Det er ingenting du kan gjøre med dem.

 

Deres lidenskap er blind og døv for alt annet

enn dikt, de drikker og spiser poesi, de er poesi-

kannibaler, deres øyne lyser bare for poesien, og slukner straks noe annet kommer inn i synsfeltet,

som for eksempel en tiltrekkende kvinne eller mann.

Flaks hindrer dem i å omkomme i trafikken,

når de går som søvngjengere på rødt lys

med et dikt hengende som en kinesisk drage i luften,

som de holder fast med usynlig snor

og drar inn med langsomme balletgrasiøse

bevegelser som ingen klarer å tyde,

men som tiltrekker seg barn, klovner og galninger.

Unngå dem så ofte du bare kan.

 

De ser dikt på lyse dagen der andre ser fanden,

og de elektriske ledningene som henger

og dingler på kryss og tvers over hele byen,

minner dem om linjene på en skriveblokk.

 

De har øyne som ser innover,

og er fjerne som eventyr og glemte sagn.

De går ikke, de svømmer,

hendene deres gjør store bevegelser i luften,

for å forhindre et dikt fra å drukne.

 

Allikevel er det de som har lidenskap for dikt,

som er de mest lidenskapelige av alle.

 

 

APEBURET

 

Hvis du har tid en dag, så gå til apeburet.

Legg hendene mot burets tynne sprinkler

og se på apene fra alle fire vinkler.

De er seg selv i dypet av hver fure!

 

Den eldste apen, skrukket der den synker,

som en buddhist i dyp og fjern meditasjon,

den ligner et behåret og avskyelig ikon,

så helt uvitende om alle sine rynker!

 

Den reiser seg, og hånden griper kjønnet!

Med armene som lange tollepinner

slik skåter den seg frem mot sprinklene og finner

 

en skrelt banan; den roller som en tønne

langs bakken, mens du ser på den, i latter.

Å dumme dyreøyne! Dype skatter!